De fleste opplever det minst en gang i livet, dog noen må leve med det.
Opplevde selv en ganske kraftig versjon av det for få år siden.
Underbevistheten fikk nok etter en periode med store mengde stress og depresjon.
Fikk ikke sove i det hele tatt. Lå bare å tenkte på arbeidsplassen. Dette førte til at jeg begynte å assosiere "legge seg" med "Skal på <gamle arbeidsplassen min> i morgen".
Man kan vinke hadde til søvn da. All de som jobbet i min avdeling slett med stresssykdom.
Siden min insomnia var situasjonsbetinget var det lett løst (men tok litt tid).
Fjernet årsaken ved å bytte jobb og flytte. Så kunne jeg bruke en mye bedre hverdag på å få roet ned kroppen og finne igjen døgnrytmen.
Jevnlig prat med en råflink fastlege og kraftig sovemedisin hjalp også.
Praten hjalp meg med å samle tanker. Ironisk nok var det sovemedisinens bivirkninger som hadde mest positiv effekt på meg.
Ikke noe gjør deg gladere for vanlig søvn enn en medisin som gjør deg kvalm, svimmel og narkoleptisk hele dagen etterpå :p
Hver gang det gikk litt lenger mellom jeg trengte å ta dem var en liten seier.
I dag er jeg tilbake til normal søvn. Dvs. at jeg oftest kan legge meg å sove til en fast tid og uten for mye venting.
Hvor fort jeg sovner og hvor mye jeg trenger vil avhengige av dagen og formen
Emne: Insomnia. (Lest 9369 ganger)
