Jeg står på en slette under rødglødende himmel, og ser utover ruiner av det som en gang var en by. Kuler av ild regner fra himmilen og knuser gjennom det som fremdeles står oppreist. Jeg ser flere mennesker, menn kviner og barn hyle og skrike i det huden dems blir svidd vekk, og de løper fortvilte avsted som brenndende fakkler. Noen av dem roper "Elias Elias, Alei!" Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" En av de griper fatt i meg, ser meg inn in øynene i det hud, muskler, fett smelter av det forpinte annsiktet, og alt som står igjen er ett forklullet skjelett med litt forbrendt hud hengende fra beinet, låst i et evigvarende skrik, nå lagt taust. Bakken rister voldsomt og åpner en diger sprekk ned til en bunnløs avgrunn hvor tusenvis av mennesker, grå av aske forsøker å klammre seg fast i kantene. De fleste faller skrikende ned, noen treffer spisse stenhyller og sprekker i det infoller spruter utover som vannballonger fyllt med blod. Bakken rister atter en gang denne gangen som en sjokkbølge som tilintetgjør alt i sin vei. Jeg forsøker å reise meg i det en vegg av ild og aske flommer imot meg. Jeg brenner, det svir med en smerte intensitet jeg trudde jeg alderig kunne fårestille meg. Huden løsner fra hånden min mens jeg forsøker å heve en hånd forgjeves for å vifte bort flammene. Men den knekker fra hverandre, går i oppløsning, Tilslutt er jeg bare aske...