Dette er en drøm, eller to drømmer, jeg hadde for noen uker siden, som jeg husker klarere enn vanlig.
Jeg er inne i et digert hvelvet rom, med et preg av falmet storhet, som en ruinert gotisk katedral. Det er natt, og månen kaster tynne striper lys gjennom tolv runde åpninger i taket. Jeg holder en eske i hendene mine, med en rekke isnkripsjoner inni. Jeg er med en større gruppe, og jeg vet at rommet, og esken, er en del av en gåte vi skal løse. I midten av rommet er det en rund brønn fylt med sand, og i midten av denne brønnen er det plantet en påle. På veggen overfor brønnen er det skåret ut et bilde, på en slik måte at objektene i bildet står fremhevet ut av veggen (emboss). Bildet er av en kvinne som kneler ved brønnen i midten av rommet, og skriver i sanden med en pinne. Bildet er tilvirket i noe som ser ut som gammel egyptisk, eller sumerisk stil. Håret til kvinnen har triangulær fasong, og er iført en tunika av noe slag. Jeg vender blikket mot esken. Oppi den er inngravert en rad sirkler, som er fylt ut i tiltagende, så avtagende grad, tolv i alt. Jeg kommer fort til konklusjonen at dette må representere månefaser. Ved hver av fasene er også et symbol. Jeg går til brønnen i midten av rommet, og ser opp. En av åpningene i taket rammer inn månen, som såvidt har begynt å avta. I esken har denne fasen en delfin som symbol. Jeg vet at dette symbolet står for lang levetid. Jeg har en følelse av å nærme meg svaret på gåten. Plutselig bryter en annen i gruppen ut "Det er Jupiter!" Alle er enig om at dette er den mest plausible teorien. Jeg irriterer meg, og er sikker på at det må være feil. Så våkner jeg.
Jeg ser på klokka. Den er fem om morran, så jeg legger meg til å sove igjen.
Jeg er ved hytta til besteforeldra mine i Nord-Etnedalen. Jeg er der sammen med en veninne av meg, og to andre bekjente. Jeg prøver å finne en del av et rekkverk hvor malingen har blitt slitt av, og metallet under er polert. Det er merker etter hvor jeg har kjempet mot demonene mine når jeg var liten. Jeg finner stedet, men de lar seg ikke interessere, de står litt lenger ned langs rekkverket og lar seg fascinere av maling som har begynt å skalle av. Jeg gir opp og går opp mot hytta. Veninna mi står der og river opp veggpanelet. Jeg prøver å prate henne fra det, men hun vil ikke høre. Så jeg går vekk, rundt hjørnet. Veninna min og de to bekjendte er borte, og jeg er med fetteren min. Vi går ned bakketoppen hytta ligger på, ned til stedet der grusveien fra Dalen blir til en jordvei. Det er en bom der vi ikke har sett før. Den er prydet med fossiliserte reptilhoder og rare mineraler, og bak bommen er en enorm versjon av
Giacomettis katt. En mann kommer gående, han er en indianer, og det er han som har satt opp bommen. Jeg forteller ham at jeg synes bommen er fin, og han inviterer meg til huset sitt på te (eller kaffe, eller sprit, jeg husker ikke). Vi kommer fram, og hele familien hans er samlet i stua. De argumenterer for at det er deres bakketopp hytta ligger på. Jeg er uenig, og mener at bakketoppen er tilhørende tomta hytta er bygget på. "Åja, så hva heter bakketoppen da?" argumenterer indianeren som møtte oss ved bommen. Jeg kan ikke komme på hva bakketoppen heter, skammer meg, og tenker at det kanskje er de som eier bakketoppen allikevel. Jeg rekker akkurat å tenke "Hei vent, dette er Nord-Etnedalen, det er ingen indianere her" før jeg våkner, og får ikke sove igjen.
Jeg vet ikke helt hva underbevisstheten min prøver å fortelle meg her, det er en av de mest absurde drømmene jeg har hatt. Og så irriterer det meg at jeg ikke fikk vite det riktige svaret på gåten...
