Som tidligere psykologi student mener jeg banning har sin plass i samfundet, fordi det lar oss ventilere agresjon.
Eller krydre språket og demed berike det.
Men når sant skal sies banner jeg som en full sjøman, men bruker det bare der jeg føler det er passende,
For eksempel: hvor i den dypeste avgrunnen i helvete er nøkklene mine.
Eller mer positivt fyfaen du er så jævlig deilig.
Trur nokk Faen og helvete er mest brukt hos meg, eller sammen som faen i helvete, med kraftig trykk på første stavelse i alle ord (jeg er da tross alt Drammenser lol)
PÅ engelst bruker jeg fuck om alt, fordi det er såpass alsidig og anvennelig at det kan brukes til absolutt alt i alle sammenhenger.
Om jeg absolut ikke kan banne bruker jeg F.
Det var da som F, Hva F, men i F da Hva f etc...
Inni granskaugen funker og, Eller om du trenger noe kraftigere Det var da som langt pokkervold inn i granskaugen!