Jeg har nok selvinnsikt til å vite at om jeg fikk penger rett i lomma, hadde jeg nok sittet mye på ræva
Muligens vi har litt forskjellig omgangskrets, men de fleste jeg kjenner som har vært "langtidsarbeidsledig" har hatet det som pesten.
Meg selv inkludert. Det var morsomt den første måneden, men etter det begynte man bare å føle seg unyttig og asosial.
Utbetalingen er også dritt i forhånd til hva en fulltidsjobb kan gi. Man blir veldig keen på å komme tilbake i jobb når 1/3 av inntektene forsvinner over natten.
Jeg er av de som synes bistand til sysselsetting og tilrettelegging er fortsatt elendig.
Systemet er fortsatt alt for avhengig av hvem man får som behandler, og hvor mye ressurser/kapasistet man har til å gå gjennom papirmølja.
Hva om disse personen heller brukte tid på passe på at folk fikk personene/treningsopplegget de trenger.
Steden for å finne ut om person X skal få 100 eller 105 kroner ekstra fordi han/hun var født i mars?
Samtidig handler ikke borgerlønn om å avskaffe all annen støtte. Det er mer å bli kvitt det byråkratiet både mottakere, søkere og staten sliter med.
Vil noen av mottakerne være "friske folk som bare sitter på ræva"? Ja.
Men å skille ut "de som skal ha" med "de som ikke skal ha" koster også penger.
Det samme koster alt ekstraarbeidet søkere og mottakere må gjennom i dag. Feks. Timelistene alle mottakere sender inn annenhver uke.
Så spørsmålet går mer på hva koster minst?
Personlig lar jeg folk med bedre kompetanse enn meg innenfor økonomi ta seg av det spørsmålet
