Noen som kan noe om empatiproblemer rundt aspergers?
Hovedsaken er vel at Asperger er ikke en type begresning, men et sett med begrensninger som kan gjøre hverdagen utfordrende.
Hvor hver enkelt symptom har varierende grad av effekt. Alt fra mildt til kraftig.
Siden jeg lever sammen med noen som har Asperger, så vil jeg ikke kalle det et problem.
Vi har begge funnet mange måter for å jobbe oss rundt Toras begrensninger.
Det enkleste forklaringen er bare at vi unngår tvetydige situasjoner.
Vi spøker ganske mye oss i mellom, men da skjer det på måter som er lett å kjenne igjen.
Samme hvis en av oss må være alvorlige. Vi begge passer på å være ekstra tydelig, og samtidig ikke bruker samme kroppspråk/stemme i andre situasjoner.
Så langt det er mulig så vi sterkt unngår tilfeller hvor man kan lure "spøker han eller er han alvorlig nå?".
Samtidig passer vi på at følelser blir snakket om. Eks. Er det noe som har gått veldig inn på meg, så finner vi en rolig plass hvor jeg snakker om det.
Jeg får litt terapi ved å snakke om det, og hun slipper å måtte misforstå situasjoner. Samme hvis det er situasjonen er snudd.
Viktigste er at vi tar det tidlig. Jo lenger det blir liggende, jo mer kan det bli misforstått.
Vi begge holder oss også unna "tja" og "jeg vet ikke" hvis vi faktisk vet grunnen. Det krever ærlighet og åpenhet, men har også skapt et veldig varmt bånd oss i mellom <3
Det finnes mange andre ting vi gjør for å gjøre hverdagen enklere, men å de begrensningen Asperger kan bring noen er veldig individuelt.
Og når det er sagt empati biten kan slå ut på mange forskjellige måter. Evnen til å vise egne følelser, tolke andre, håndtere sine egne følelser, håndtere andre følelser.
Hvor flink man er til å håndtere de forskjellige vil variere veldig. Sånn det er for alle, bare litt ekstra