Jeg har Asbergersyndrom (ikke den pratsome typen, som kan være sosial angst også...), ADHD (Men ser ut til å ha andrett seg siden jeg ble eldre), og hørselshemmet. Gjennomgår med psykolog i nesten 4 måneder. Er ikke like lett, men gjennomfører en del prøver, og ser gjennom ung-utføre. Pga store vanskeligheter. Og senere håper på og arbeide i en antikk butikk ved bare noen få timer, kanskje 2-3 danger on dagen. Siden jeg har en stor interesse for det. Å leve med det har ikke vært noe lettere pga barndommen.
Når jeg flytter så bor jeg enda et godt stykke unna deg, men om du tilfeldigvis er i Oslo eller Hamar (spesielt hvis du er i Hamar) så kan vi henge sammen. Jeg er vandt med en pappa som ikke hører så godt, så er vandt med å for eksempel repetere eller snakke litt høyere for han. Da jeg gikk på barneskolen var jeg ofte venner med folk som hadde ADHD eller andre ting som gjør at de sliter litt med for eksempel å få venner, følge med og konsentrere seg, eller andre ting, så er sånn halvveis vandt med det og :3 Jeg kan bli frustrert, men det tar 5 minutter så er jeg ikke frustrert lengre, og jeg lar det ikke gå utover andre (før ble det ofte slik, men jeg innser nå at jeg heller vil at folk skal være trygge på meg, enn redd for meg, haha).
-----
Jeg snakket tidligere om konsentrasjonsproblemer og skrivevansker, kan jo oppdatere litt på det for min del. Da jeg begynte på elektro så har vi fått bruke for det meste laptop til å gjøre oppgaver, og fint lite papir og blyant til noe annet enn matte (vi bruker PC der og, men for det meste penn og papir). Det er mye lettere å få ned store mengder tekst når jeg skriver på laptop. I tillegg er elektro veldig interessant for meg, spesielt siden jeg vil jobbe med IKT, dermed er det også lettere å lære, og mer gøy å holde på med selvlæring utenfor skolen (jobbe med oppgaver og lese gjennom ting, og huske det). Ofte syns jeg det er lettere å huske hva jeg leser om, om jeg skriver ned alt i hele kapitlet. Siden jeg skriver veldig fort på maskin (kommer an på tastaturet, da), så kan jeg godt skrive alt uten problemer. Men det som hjelper best er oppgaver og spørsmål jeg får. Ofte lærer jeg mer av prøvene pga oppgavene i prøvene, enn i å jobbe med kapitlet.
Jeg har fortsatt ganske store problemer med å konsentrere meg. Er mange ganger i en samtale hvor jeg rett og slett detter ut og ikke får med meg noen ting av hva noen andre sier. Det er ganske trist, i og med at de alle tror at jeg ikke bryr meg. Som regel repeterer de bare, og ferdig med det. I klassen så er det ofte mye bråk og rabalder, så er vanskelig for meg å jobbe i timene. Jeg får ofte lov å dra hjem å jobbe, fordi læreren stoler på at jeg gjør oppgavene mine, noe jeg gjør, men så er også den store gaming maskinen min og/eller tegnebrettet en stor distraksjon det og. Men det er mye koseligere å jobbe hjemme, da kan jeg ha det så varmt/kaldt jeg vil, høre på musikk uten øre plugger, ta meg et glass saft når som helst, og bruke så mye tid jeg vil på oppgavene. Eneste minus er jo gaming maskinen og tegnebrettet, og det at læreren ikke er der så han kan hjelpe meg når jeg står fast.
For utenom det så har jeg jo diabetes som ganske mange sikkert har fått med seg by now. Det er ofte i veien for meg, og veldig ofte en plage for foreldre, som noen ganger må kjøre til skolen med mat til meg, fordi jeg har vært dum og ikke tatt med penger til lunsj, eller glemt av å spise frokost. Noen ganger har til og med klassekamerater gitt meg maten sin eller pengene sine for at jeg ikke skal gå rett i koma, noe som er veldig veldig snilt men også ganske awkward... betaler instantly tilbake dagen etter. Eneste som er en faktisk plage er når blodsukkeret går lavt, for da får hjernen min mindre og mindre energi, og sånn som jeg har følt det, så er det som at deler av hjernen bare setter seg på dvalemodus helt frem til at jeg får i meg noe sukkerholdig. Altså, om det går riktig galt, så klarer jeg ikke snakke eller forstå norsk/engelsk, jeg slutter å føle i armene og beina, ofte mister jeg track av hvor kroppsdeler er "in space", muskler svikter, synet svikter, luktesans og smakssans svikter, og jeg klarer absolutt ikke tenke klart, og motorikken forsvinner helt. I tillegg så hallusinerer jeg. Og det er ganske... teit, og slitsomt. Men som oftest klarer jeg jo å ta vare på meg selv uten at andre skal måtte hoppe inn. Jeg handler kriselager med druesukker eller noe annen sukkerholdig mat, og jeg tar med diabetes utstyret mitt over alt i veska. En annen gøy perk med diabetes er at jeg har et veldig dårlig immunforsvar, og i tillegg om jeg har feber så ligger blodsukkeret alltid høyt som gjør meg mer ukomfortabel (akkurat som at feber ikke er ukomfortabelt enough..) En av grunnene til alt mitt fravær fra skolen for eksempel, er jo at jeg er så ofte syk.
I tillegg har jeg tatt en god del mentale tester, for eksempel
BDI testen og en del andre mer spesifikt på angst og traume. Har blitt diagnostisert med ganske heftig depresjon, traume, angst, sosial angst, somatiske smerter og lidelser, tvangstanker/ocd, og alt var høyt på skjemaet jeg fikk tilbakesendt fra psykologen etter alle testene var gjennomført. Det vil si at jeg sleit med
dissosiasjon, armer og bein ble nummen, hodepiner og migrener, sterk smerte i brystet, selvmordstanker og mye gråting, i tillegg fikk jeg sår, blåmerker, ryggsmerter, leddsmerter og såre øyne uten grunn. Og jeg sov alltid. Jeg var bare trøtt. Jeg hadde heller ikke noe stor interesse for noen ting annet en kunst. Jeg kunne sittet å bare tegne i timesvis. Jeg gikk også veldig ned i vekt da jeg var 14, da var jeg altså 45 kilo og 162cm høy på grunn av mye sykdom av formen ketoacidose, og i tillegg en del dårlige ting folk rundt meg gjorde bl.a BUP, sykehuset, foreldre, stemor og stebrødre + klassekamerater som bare var stygg med meg, nesten. Jeg var et vandrende beinrangel. Da jeg slutta å gå på skole som var en stor stressfaktor, så fikk jeg plutselig til å spise igjen. Da spiste jeg også veldig mye, og det ble mye trøstespising, så jeg gikk opp nesten 40 kilo (var rundt 80 kilo på det høyeste). Da jeg begynte å gå til psykolog, begynte jeg også å trene, gå turer og liknende, og nå er vekta mi nede på 65 kg \o/ Etter å ha brukt mye tid på psykolog, depresjons-kurs og mental institusjon i Bardufoss, så har jeg kommet meg veldig langt, og føler jeg enda er på vei til å bli bedre. Og mange depresjons faktorer blir eliminert når jeg først flytter her ifra.
Hadde jeg ikke tatt meg tid til å bekjempe mentale problemer, så hadde jeg fortsatt hatt dem i lik grad. De er jo ikke borte helt, og de blir nok aldri helt borte heller, men iallefall er de begrensa. Jeg kan nå godt dra på for eksempel con uten at min sosiale angst skal stå for mye i veien for meg.
Om noen skulle ha noen spørsmål om meg eller mine lidelser, så er det bare å sende en PM eller noe :p