Når jeg først ble kjent med konseptet therianthropy (i.e fant et begrep som beskrev de følelsene jeg følte) så var det som å se på verden med nye øyne. Selve opplevelsen opplevde jeg som en konkretisering av min egen personlighet, som å samle masse følelser under et tak, istedenfor å ha dem flytende rundt inne i sinnet.
Jeg er veldig forsiktig med å ordlegge meg rundt mitt konsept av therianthropy, fordi jeg synes begrep som "spiritualitet" er rimelig diffuse, og ikke nødvendigvis korrekt eller ukorrekt for å beskrive det jeg føler. Å forklare noen at jeg er therianthrope blir som å vise noen toppen på et isfjell. Det jeg faktisk tror er at det finnes mye mer her i vår realitet enn det vi er klar over. Jeg synes ikke det er usansynelig at det finnes noe slikt som spiritualitet i vårt verden, men jeg tror derimot at dette evt. er noe som kan måles og "forskes" på, jeg liker ikke tanken på "noen ting er bare overnaturlige, because". Elektrisitet var også overnaturlig en gang.
Alt i alt, så kan jeg ikke si hvorfor jeg føler denne tilknytningen til ulven. Det kan være noe overnaturlig, noe helt konkret som kanskje vil kan måle med fremtidens vitenskap, eller om det bare er et resultat av kjemien i hjernen min. Det er ikke så farlig for meg å vite "hvorfor". Jeg er den jeg er, og det eneste jeg kan gjøre er å bestemme hvordan jeg selv skal relatere meg til det.