Etter å ha nesten nådd tilstanden psykotisk etter i sommer skal den gale reven inn og skru på plass skruene som mangler i hode sitt, nok en gang. Frykten for kraftige angst anfall og tilstanden som var i sommer har satt dype spor, jeg har til og med mistet venner grunnet mine psycko tanker som har fåregått i hue mitt, vanskelig og tro jeg vet , men når du kommer til et punkt der du rett og slett har det så jævelig at du kan kjende knivstikk tvers i gjennom sjelen, som om noen satt deg inn i en krigsfilm og banket gørra ut av deg, er det ikke rart man er livredd, jeg var sikker på at jeg var i ferd med å drepe meg selv og trodde at, FAEN I HÆLVETE, SOVNER JEG NÅ GÅR JEG ENTEN INN I KOMA ELLER DAUER, EHRMAHGAD! Så der satt jeg med pc,n konstant, det ene syns bedraget etter det andre, jeg så blod, så nesten ikke tastene, hadde ikke begrep over hva jeg skrev til folk, men gjorde alt jeg kunne for å ikke frike ut av tilstanden, lite hadde jeg lyst til å sove alene, for alt jeg visste der og da, kunne jeg mistet livet. Takket vere Ziggy som har drevet og studert psykologi fikk jeg svaret på at, nei det er ikke noe og være redd for, det er bare hjærenen. Jeg fikk den ene natur sovemedisinen etter den andre uten å få sove de første dagene, det bedret seg såpass at jeg fikk et par timer søvn, men jeg ble innlagt uten at jeg egentlig ville det selv, faen at jeg egentlig startet på skole etter disse hendelsene, det sitter fortsatt godt igjen, jeg får puste nå, men spør meg selv hver dag, får du virkelig puste? Vil dette skje igjen snart? Altså jeg var jo satt på zyplexia, olionzpine og litt av hvert angst dempende, anti psykotika, antidepressiva, same shit. Første ukene på skolen måtte jeg innom helsesøster , jeg så hvit, nervene klikket helt, og senere gikk angst anfalene over til grine anfall som var så og si hver dag, jeg har forstått nå at i min tilstand, Så trenger jeg virkelig litt rom for å puste fritt ut igjen, man får ikke det med en far hjemme som har ADHD til de grader. Mannen går ikke på piller, slik har det vært i alle år hjemme, noe som har gjort meg til et vetskremt nerve vrak, jeg er redd for å aldri komme meg ut av marerittet, jævla ADHD klikk sier jeg bare, depresjon har jeg slitt med så og si hvertfall fra ungdomskolen, konsentrasjons vansker og sosial angst, har fortsatt sosial fobi, nå sterkere enn før etter og ha mistet venner.
Dere må ikke tro at jeg på noen måte at jeg er helt forskrudd og fra vettet,slik det er akuratt nå sliter jeg.