Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det. Livet mitt er rotete og jeg vet ikke helt hvor jeg hører til.
Moren min klarer enda ikke å skjønne helt at jeg er transkjønnet og har noen spesielle behov, som f.eks. et binder. Jeg er virkelig ikke komfortabel med meg selv som ting er nå.
Faren min vet det ikke enda, men maser om at han savner det lange blonde håret mitt (som nå er kort og brun/svart). Blah. Alt er bare rot og jeg skulle ønske jeg klarte å stole på folk slik at jeg kunne snakket med noen. Oh well. I'll try to survive and stay positive.
Thank you for reading, I guess.