Sitter her nå og har litt dumme tanker. Er merkelig å tenke tilbake til da jeg og Babster snakket om de problemene, og hvordan det føltes som at alt bare ble bra, liksom. Nå kom de dumme tankene tilbake og jeg husker ikke hva han sa som fikk meg til å føle meg så bra.
Jeg skal begynne å jobbe i barnehage hver tirsdag og fredag, 4 timer per dag. Det er ikke så mye så kanskje jeg blir å synes det er greit. Men skal si det nå med en gang at jeg er ikke så glad i barn, og de barna jeg liker er unger jeg kjenner, for eksempel min lillesøster eller nevøene mine. Når jeg er med min lillesøster så er jeg bare med min lillesøster, da, og ikke 15 barn samtidig. Jeg er veldig sjår for høye skarpe lyder, redsel for at barna skal slå seg og det somehow er min feil, eller kanskje jeg ikke klarer å hjelpe. Jeg takler ikke helt 100% tanken om en jobb oppgave jeg skal få som innebærer å leke med barna. Da jeg kom inn i barnehagen på besøk så jeg en dame leke rødt lys med barna helt alene. Jeg kan ikke se megselv klare noe slikt. Tanken jeg sitter og sturer litt på er forsåvidt meg og min diabetes i henhold til barnehagen. Med diabetes, har jeg sinnsykt dårlig immunforsvar, og jeg kan ikke si jeg gleder meg til å være syk hvær eneste dag (sånn var det i den andre barnehagen jeg jobba i, og de gangene jeg gikk på skole).
Jeg vet ikke jeg. Skulle egentlig håpt på noe annet, plus at sjefs damen skremmer meg. I begynnelsen ble jeg merkelig nok veldig komfortabel med henne frem til sist samtale med henne og min nav veileder. Hun behandla min nav veileder som helt vanlig voksen, mens meg behandla hun som en liten unge. Mens det ikke var noe viktig de snakka om, tenkte jeg at jeg kunne spørre hvor de fikk den bitte litte sticky-note padden fra (var en bitteliten rosa en på bordet, og jeg syns den var veldig søt og muligens veldig brukbar) så jeg begynte å si "Denn herran va no søt --" og før jeg blir ferdig med setninga mi, svarer hun med "ja da den er flott >:U" hvor jeg da ble lammslått og bare så ned egentlig.
Føler også at de alle, utenom kanskje en som virket veldig genuin, er damer som har på seg masker. De virker ikke som de mener det de sier, eller hvordan de uttrykker seg. Det skremmer meg.
