Jeg gikk på en bygdeskole med opp mot 30 elever fordelt på 1. til 7. klasse og ble både fysisk mobbet av guttene (banking, lugging, biting, klyping etc) og psykisk av jentene (utfrysing, ryktespredning, stygge kallenavn osv) fra jeg begynte der til jeg selv gikk i 7, uten at jeg den dag i dag (fylte 29 i sommer) kan sette fingeren på en forklaring på hvorfor alle plukka ut meg som offer den gang. Granted, jeg var kanskje mer lesehest enn de andre og leste om alt mellom himmel og jord og utenfor (overnaturlige og mørke ting) og sånt men jeg hverken så eller snakket noe annerledes enn dem så...
Forsøkte jeg å si ifra til en lærer fikk jeg som regel høre at "sladrehank skal selv ha bank", ble jeg banket opp midt utpå fotballbanen vi hadde så jeg lærerne snu seg bort og la være å gripe inn osv. Lot jeg være å si noe i mot mobberne hjalp det ikke. Prøvde jeg å ta igjen på noe vis fikk jeg som regel kjeften for hele greia (for da løp den andre parten og sa ifra) og det hjalp heller ikke noe. Det hendte en sjelden gang at jeg fikk være med å leke ett friminutt eller to, men plutselig var jeg utestengt igjen uten forklaring.
At foreldrene mine dro dette opp på hvert foreldremøte hjalp heller ikke noe, mamma fortalte en gang at moren til en av de verste guttene (som mente at hennes elskede engel av en sønn ALDRI kunne finne på å slå noen) hadde sagt at jeg løy og skadet meg selv for å få oppmerksomhet og at mamma og pappa måtte se på sin egen oppdragelse av meg! Da rant det over for mamma og hun svarte med at hun ikke skulle si sånt for jeg var ikke så myk at jeg kunne klare å bite meg selv på ryggen! I tre omganger sluttet jeg å spise pga mobbingen, åt ikke noe på en uke f.eks, drakk kun melk eller vann, noe som førte til hurtig vekttap og at jeg ble zombie-ish, fikk ikke med meg noe på skolen og bare lå og fløt rundt forbi hjemme for jeg hadde ikke energi til noe, siste gangen jeg gjorde det ble jeg truet med sykehus og slanger ned halsen, så jeg tok opp igjen spisingen.
Så, for å overleve, endte jeg opp med å bli hard, EKSTREMT HARD og bygde x antall vegger og murer slik at folk ikke slipper innpå da de aller aller fleste er ikke til å stole på, bestevenner eller bestevenninner har jeg kun et vagt teoretisk konsept av hva skal være. Det nærmeste folk kommer er som regel status som bekjente. Kjæresten/samboeren min gjennom 10 år nå er vel den eneste som har kommet helt igjennom armouren min bortsett fra familiemedlemmer.
Jeg håper bare så inderlig at ikke sønnen min går igjennom det samme, jeg kommer til å være ekstremt påpasselig med tegn som jeg kan kjenne igjen...
------
Over til noe annet, jeg håper mamma er litt mer våken og frisk i dag nå når hun er koblet fra respiratoren...
