Jeg tror ikke helt at mamma har skjønt at jeg er diabetiker.
Det er noen ganger for jeg teknisk sett stjeler colaen hennes, fordi blodsukkeret er så lavt at:
- jeg kan ikke snakke eller forstå prat
- føler ikke hvor kroppsdeler er i rommet
- mister følelsen i armer og ben
- smerte/kilende følelse i hele kroppen
- synet fader ut
- musklene mine blir svake, og jeg klarer såvidt å gå
- Jeg klarer ikke tenke eller planlegge hva jeg skal gjøre.
- Med andre ord: hjernen slår seg av/settes i dvalemodus bit for bit.
Med andre ord klarer jeg ikke å finne ut hvor og hvordan jeg skal lage med en skive brød. Så det aller letteste er å ramle ned i kjelleren, pirke opp et skap og ta to bokser med cola, med mindre jeg handler inn selv noe jeg ikke kan fordi jeg ikke har noe form for income, for utenom kunst.
Også har jeg en sånn tanke at "hadde det vært min datter, så ville jeg heller at hun bare tar noe i krisetilfeller, ENN at hun havner i koma og dør". Men tror ikke mamma bryr seg så mye om meg. I alle år har jeg fått en følelse av at hun hater meg. Ja, noen ganger er hun kul og bryr seg litt, men for det aller meste er jeg bare en byrde med diabetesen min. Jeg er ikke akkurat som at hun vil at jeg skal være, dermed er jeg feil, jeg er gal, og hun skulle vel ønske at jeg var borte fra familien asap.
Hva som hadde skjedd hadde jeg ikke tatt colaen hennes, er at jeg hadde nok mest sannsynlig lagt meg et sted for å sovne. Sovne = koma. Dette skjer som oftest på natta, når jeg vokner dypt inni seansen. Om jeg ikke hadde vist instinktivt at det var cola i huset, så hadde jeg nok bare latt meg selv ligge, helt til jeg bare svinner en.
Kanskje hun tror at diabetes er så sykt mye lettere enn hun tror. Og kanskje hun tror at hun er super ekspert siden hun har måtta levd med meg en god del av livet. Men hallo, jeg er rett her, in the skin. Jeg er den som må leve med dette her, ikke hun... Jeg er den som går gjennom smerten av høyt og lavt blodsukker