Vokna just nå med lavt blodsukker. Klarte vist nok å dra helt ned i kjelleren for å hente opp kvikklunsjen mamma har stæsja i et skap der nede. Når hun finner ut at den er borte, om hun i det hele tatt tenker over det, så kommer huset til å bli snudd på hodet.
Jeg hater kjeft, og jeg fatter at jeg ikke får lov til å bare hente ting som ikke er mitt. Men en må da forstå at hjernen min literally SLÅR SEG AV BIT FOR BIT jo lengre ned blodsukkeret går! Jo lavere glukose level, jo mindre energi blir sent til hjernen, og den går i "strømspare-modus". Da ender jeg opp som en hjernedød zombie på reint instinkt som løper rundt og prøver å holde hodet over vann. Så sant jeg enda har energi nok i hjernen til å klare å tenke kritisk, så tar jeg heller en skive brød. Men når jeg går på instinkt så vil jeg bare ha det med mest mulig sukker i, som da ikke er en skive brød med leverpostei, liksom.
Jeg aner ikke helt hva jeg skal gjøre... 2 måneder igjen though og jeg blir aldri å se dette huset igjen. Skal mine foreldre se meg igjen så får de komme til meg siden jeg blir ikke å ha penger til å bare reise nordover hver ferie, og det har jeg ikke stort lyst til anyway. I tillegg så er det mye mer å gjøre i for eksempel Oslo eller Hamar, enn her i lille Honningsvåg. Om foreldra mine ville dra på restaurant eller kafé, så er det så mange flere ting å velge mellom, og man kan faktisk gå dit uten å bli blåst over av den iskalde stikkende vinden vi har her i byen. I tillegg er det flere måneder med sommer, eller iallefall koselig vær i forhold til her. Da kan man gå ut å sole seg, eller kanskje dra ut å grille eller fiske uten å måtte kle seg i en klumset kjeledress eller liknende...
-----
edit: Vokna klokka 7 og jeg tror jeg har så mye angst at jeg får vondt i magen og vil kaste opp :x Jeg vil absolutt ikke dra på skolen. Muligens fordi lærerne blir så sure når mine klassekamerater kødder med dem til det punktet at de må levne klasserommet fordi de blir så sint, og da blir jeg redd pga ptsd og liknende ting. Jeg blir sittende i klasserommet med tårer i øynene og klarer ikke konse på noe som helst annet enn "var det min feil? jeg forstår ikke hva han prøver å lære meg, jeg er redd for å spørre om hjelp... jeg vil dra hjem ;_;"
I tillegg er jo klassekameratene mine gale, de kaster rundt skarpe ting som skrutrekkere og andre ting, og mye av det havner i min retning. Det er alltid dritskummelt, og jeg er alltid redd for at en skrutrekker skal treffe meg i skallen eller kanskje havne inni dataskjermen min...
Jeg er på skolen for å lære, ikke for å ha så mye angst at jeg spyr.... :C