Mehh. Enda ett år som arbeidslaus og nesten venneløs og blakk. Har vel søkt bortimot 70 stillinger det siste året, blitt innkalt til 2 intervjuer, med avslag på begge.
Jeg kunne nå akseptert det hadde det vært noe høyt-på-strå-opplegg, men her snakker vi butikkjobber og McDonalds, noe folk bruker som trussel for folk som ikke følger med på skola. Ironisk nok, så klarer jeg ikke en gang å få tak i de jobbene.
Jau, by the way, grunnen til att jeg sier "enda ett år som arbeidslaus" er att jeg ikke har skoleplass dette året heller, har lyst å studere pedagogikk. Men for andre året på rad, så ble det ett nei, dèt pluss 70++ jobbavslag begynner virkelig å tære på meg.
Når ting er som dette, står alt i livet mitt helt stille, mens folk jeg har gått på skole med får unger, gifter seg, flytter for seg selv, og her sitter jeg, og bare... eksisterer.
Jeg har ingenting å være stolt av, og jeg har ingen impakt på noen, føles ut som jeg vissner bort, som en plante som ikke får vann.
Sorry om jeg virker helt emo, er bare det att jeg ALDRI prater om følelsene mine til noen, begynner til og med å bli bekymra over att jeg starter å føle meg "emotionally detatched"... men igjen, kanskje det hadde vært bedre. Men alt i alt, så bare "ler" jeg det bort om noen spør hvordan jeg har det.