Nærmeste jeg har kommet noe sånt var den gangen jeg slo hånda rett inn i betongvegg, og med nok styrke til å få en brist.
Det slaget fikk jeg mye ære for. Det var siste arbeidsdag og en medarbeider INGEN likte hadde kjefta på meg i snaut en time.
Ikke fordi jeg hadde gjort noen feil, men fordi det var siste arbeidsdag før jul og personen trengte et trygt offer (les: fyren som uansett forsvinner når dagen er omme).
Jeg skal erkjenne at personen fikk meg flyforbannet, men jeg viste det aldri og voktet konstant på hva jeg sa og gjorde for å holde situasjonen under kontrol. Når personen til slutt gav opp, venta jeg til døra inn til avdelingen lukket seg, telte til ti og reiste meg. Ser på sjefen min og skrekk "Dette finner jeg meg ikke i", gikk bort til tidligere omtalt murvegg, mumlet "unnskyld meg...", **SMELL**.
Gjett hvem som kan være glad for at jeg sparte den smelle til ETTER at personen hadde gått :p
Både sjefen og kollegaene var målløse over selvkontrollen min, og jeg skulle gjerne ha overhørt samtalen sjefen min hadde med personen som fikk meg forbannet. Tviler den personen fikk lov til å komme innom avdelingen med det første.
Resten av dagen skalv jeg av adrenalinsjokk, og hånden verket som fy, men pokker det var verdt det.
