Som sakt så har jeg ikke spist i dag, så jeg tenkte jeg skulle lage meg litt mat før sengetid. Jeg tenkte kanskje jeg kunne bli ferdig å spise før klokka ble 00:00, sånn at jeg kunne sove at least 6 - 7 timer før jeg eventuelt går på skolen/atleast sjekker om jeg er i form nok.
Så, jeg går ned på kjøkkenet for å lage mat. Tar frem ingrediensene til eggerøre og setter i gang. I det jeg er nesten ferdig, sier mamma "
ja kan ikke du lage litt til mæ og? wink wonk " og jeg bare "
okay.." selv om jeg innerst inne egentlig bare ville bli ferdig med det og gå til sengs.
Hun kommer med en hel del ting hun vil ha i maten sin, + hun vil ha te. Såklart vill hun ha te. Så jeg ordner til, lager, koker te. Jeg spørr henne detaljer som "vil du ha ost og pepper i eggerøra?" eller "kordan te vil du ha?" og hun svarer "hæ?" minst to ganger til vært spørsmål. Om jeg ikke var sliten og lei fra før, så er jeg det iallefall nå.
Brodern kommer ned. Han klager på vondt i magen, og kommer med en teori. "
Kanskje æ har vondt i magen fordi æ ikke spis mat?" og "
Æ e ikke sultn når æ står opp tidlig heller..". Så jeg tenke "
hm! dette er et problem jeg hadde før i tida, bare at i motsetning til han, så var jeg undervektig istede for overvektig!", så jeg tenkte jeg kunne hjelpe han litt og si noen få kloke ord om hvordan jeg bekjempa sure oppstøt og null sulthetsfølelse om morgenen. Etter at jeg har sakt en lang linje om ting han kan gjøre som kan hjelpe, så sier han "
hæ???.." så svarer jeg, med en mer bestemt og klar tale, gjerne også litt høyere sånn at han kan høre. Så avbryter han meg mid sentence, og spørr "
Koffør e du så sur???"
Det er da det egentlig tilter for meg. Jeg svarer "
Jo, fordi jeg er syk, jeg er sliten fra før, jeg ville bare lage litt mat og gå å legge meg så jeg kanskje kunne være klar til i morgen tidlig, jeg har måttet repetere meg flere ganger i kveld og tidligere i dag allerede, jeg har vondt i brystet og det gjør vondt å snakke--" også klikker han, kaller meg drittunge og gudene vet hva. Så stormer han opp på rommet igjen.
[litt heftigere ord og mer rant incoming]
Så nå sitter jeg her, og er egentlig sånn halveis i et panikkanfall, med kald mat forran meg. Og såklart når panikken intreffer så kan du jo bare ta deg faen på at jeg ikke får sove.
hvorfor går det ikke ann å ta litt hensyn? Her prøver jeg egentlig bare å gjøre alt bra for alle på min egen bekostning, men det er jo bare dritt det og!! Hvorfor skal jeg gidde å gjøre noen ting liksom? Det hjelper jo ikke på hvordan de snakker til meg anyway! Jeg er og blir for alltid en lesser being i dette huset, alle hater meg og bruker meg kun for din egen vinning.
er det rart jeg har angst og er deprimert...[/endrantsorry for long rant ;_;
edit: jeg fant ut at jeg skulle prøve å legge sinnet og tristheta bak meg, og gjøre noe mer snilt. Ta oppvasken er en god gjerning, right?
Jeg står å vasker opp, og det jeg får i takk er mamma som snur ryggen til, sier natta, og bare går. Hun levner døra opp til trappa åpen, og trappegangen er ISKALD. So in other words, hun tenkte ikke over at jeg er syk, og hun tenkte ikke over at jeg fryser alt fra før. Det ble svinkaldt...