"den minste lille ting klarer du ikke" et gammelt ord som fikk meg til å tippe helt over i dag og få grine anfall på badet..
ba faen ikke om noe hjelp i de andre fagene når jeg kunne fått en 4 eller mer om det ikke hadde vært for DRAMA *dies inside*
Fant et stille rom å tenkte i ca en halvtime. Er jeg virkelig en ubrukelig pelsdott? hva har jeg gjort med livet så langt? Vil jeg noen gang sette meg på en caffe i et annet land, reise rundt å oppleve ting? liksom få lov til å virkelig kjenne hvordan det føles å leve istedenfor å isolere seg inne i et rom å få traumer av enkelte samtaler over nett og nettmobbing/plaging/dritt snakk som gjør at du vil hoppe ned fra nærmeste bru og funderer på, hvordan i helsike det måtte være å drukne der, hvordan det er å bare...plutselig ikke være her. Det er så mye man skulle opplevd, så lite penger..ingen jobb, hva Søren gjør man? Men lyspunktet er så apselutt der, planen er der..men følelsene svirrer opp og ned som en fordømt humpete vei, eller en berg og dalbane. Det ene øyeblikket er man lykkelig for en såpass liten ting slik som kun en katt som murrer seg inntil beine ditt på vei hjem, en kopp varm kaffe, te, øl, noen å snakke med ute, mens et annet vil man bare gå å legge hele hue og gå i hi.