Det er et sørgelig, men statistisk faktum
for "våre nye landsmen" at de er overrepresentert
når det gjelder kriminalitet, kvinneundertrykkelse,
og terrorisme. Da høyst oppe på statestikken
er de fra muslimske, eller øst europeiske land.
Mye av dette skyldes ofte desperasjon,
og når de først har etablert et miljø her
er det lett at andre trekkes inn i det.
Dette ødekegger veldig mye for de av dem
som er ordentlige av seg. Her kan man
faktisk trekke paraleller til furry fandommen,
med tanke på de som går ut offentlig med
fetisher og interesser som ikke er så akseptert
av samfundet. Men når sant skal sies stiller
jeg meg skeptisk til kulturen i mange muslimske
land, med tanke på kvinneundertrykkelse,
urettmessige straffe metoder, og ikke minst
kjønnslemlesting. Som jeg personlig mener
bør besvares med dødsstraff. Av samme grunn
stiller jeg meg skeptisk til jøder. Det er altså
ideologien og kulturen jeg har noe imot, ikke
nødvendigvis personene. Jeg dømmer ikke folk
for hva de er, men hvem de er, og hvordan de handler.
For å være ærlig er jeg imot en hvær form for
organisert religion, eller idiologi som tillater
mennsker å få makt over andre, med unntak
av når dette gjøres for nytelse av frivillige deltakete.
Om disse verdiene gjør meg til rasist/satanistfor
være opp til andre å bedømme, jeg selv vet
hva jeg finner uakseptabelt.
Som sagt, hvordan privat personer velger å leve
har faen ikke, det offentlige noe med.
Så når visse kulturer, ideologier eller religioner
frarøver folks frihet, gir andre makt over folk eller
setter andre i direkte fare, enten fysisk eller psykisk
anser jeg disse som uakseptable.
Personlig frihet og utfoldelse annser jeg som
en ukrenkelig menneskerett. Men dette må selvsagt
være under ansvar. Av disse grunnene ville jeg
nekte å knele for en eventuell gud. Kunne noe vesen med
så mye makt håndheve det ansvarlig?
Gir besittelse av makt autimatisk rett til å herske?
Det sies at makt korrupterer, og ultimat makt
korrupterer ultimat.
(note to self: fader som jeg plapprer)