Og der ble jeg ferdig med
Ginga Densetsu Weed!
Slutten var litt... småtåpelig.
Har en del kommentarer og tanker! Forhåpentligvis er det meste forståelig. Det kan være jeg glemmer noen detaljer, så kanskje andre kan klare litt opp i det.
Fortsatt ikke særlig begeistret for Weed. I motsetning til sin far, Silver / Gin, så ble Weed nærmest født til storhet. I den første serien fikk vi se mer av de første månedene, når Silver ble trent og oppdratt, og hvordan han jobbet seg oppover til å bli den han er. Vi får se hva han blir utsatt for, båndet han bygger opp med Daisuke, og det tar flere episoder før Silver faktisk begynner på sin store reise. I
Ginga Densetsu Weed blir vi mer kastet ut i det, uten noen større oppbygning.
Ble fort lei av at Weed ble rost opp i skyene av alle han støtte på. Det vil si, med unntak av de som ville drepe ham - men flere av de ble jo konvertert når de innså hvor barmhjertig, rettferdig, og super kar han er. "Oi, Weed er jammen en super duper type, han er sannelig lik sin far!"
Jeg er også usikker på Weeds "du skal ikke drepe" filosofi, og hvor konsistent han er på det punktet. Det er jo flere slåsskamper, og det er vel flere hunder som blir drept, bla. grunnet Weed. Slik som "P4". Likevel flyr han av skaftet når Jerome dreper to leiermordere som regelrett sier at de har planer om å myrde Weed, og utviser ham. Hva med alle de andre hundene i flokken som har drept? Eller var det noe spesielt med akkurat denne situasjonen?
Ved Weeds første konfrontasjon med Hogen (det vil si, jeg tror det var det første), prøver han Weed også å regelrett drepe Hogen med sitt superangrep, men det blir stoppet av en annen hund som blir brukt som et levende skjold av Hogen. Så det levende skjoldet dør i stedet. Det virker ikke som han blir videre plaget at han her tok et liv. Og hadde han truffet, hadde han jo drept Hogen. Men senere, når han blir bedt om å gi Hogen dødsstøtet, nekter han.
Han sier også at man må tilgi Hogen for det han har gjort. Likevel nektet han å tilgi Jerome tidligere. Jeg mener Weed tidligere i serien sa noe slikt som dette til Jerome: "Du vil alltid være min venn, men jeg kan ikke tilgi deg, for du tok liv og livet er dyrebart." Men han synes tydeligvis at man må kunne tilgi Hogen?
Og det var jo veldig flaks at lynet tok seg av Hogen helt på slutten! Dog, Weed virket ikke videre oppgitt over at Hogen døde på denne måten.
De onde var også litt for todimensjonale. Særlig Hogen, som virket som han bare var ute etter makt
fordi han var ond. I mot slutten nevner han at hans egentlige mål er menneskene, men det blir aldri helt forklart hvordan hans maktbegjær og det å ta over dette området henger sammen. Synes det kunne vært en bedre historie hvis de onde ble gjort litt mer, tja, troverdige. Kanskje Hogen og flere andre hunder kunne ha vært på det samme forskningslaboratoriet som P4, ha rømt derfra sammen, ha sverget hevn på menneskene, og slåss for å samle sammen sin egen gruppe. Kanskje de ikke var ute etter territoriet, men bare hevn over mennesker. Weed og de andre ønsker å stoppe disse hundene fordi deres planer involverer å drepe uskyldige mennesker, og mulig uskyldige hunder også. Hogen og de andre mishandler ikke sine underordnede unødvendig, men gjør det de må for å nå sine mål.
Tror noe slikt kunne vært gjort serien litt bedre, i alle fall for meg selv. Slik som det var så ble jo P4 bare en "random encounter", og hadde egentlig ikke noe med noe som helst å gjøre, og Jerome ble vel bare... hengende rundt etterpå. Så hadde de hatt en slik historie, ville P4 blitt gjort mer relevant, og Jerome ville hatt en større grunn til å følge med resten og å bli kvitt Hogen og hans gjeng (siden han kjenner hundene og ønsker å oppfylle sin plikt som vakthund).
Det er også litt fornærmende hvordan Silver er en slags
MacGuffin i gjennom det meste av serien, og ikke gjør stort. Med tanke på hvor mange andre karakterer som trosser deres egne grenser, som burde dødd av et angrep og er helt utmattet men likevel klarer å seire, skulle man tror at Silver - av alle karakterene - kunne klart noe lignende. I stedet ligger han utslått, mørbanket og apatisk i gjennom de fleste episodene.
Og, det var litt mye gråting! Enten det var i sorg, eller fordi man ble så rørt (av f.eks. hvor fantastisk og barmhjertig Weed var). Er jo en forståelig reaksjon til tider, men akkurat som med antallet ganger karakterer utbrør hvor fantastisk Weed var, ble det litt mye og derfor litt tåpelig.
Ellers må jeg si høydepunktet for meg var situasjonen med Teru og hans far. Var vanskelig å holde tårene tilbake da.
For å avslutte med noe litt mer... tja... festlig, etter den lille veggen av tekst:
far og sønn.
Emne: Silver Fang / Ginga Nagareboshi Gin (Lest 52110 ganger)
