Min tilknyntnig til måren begynte ganske tidlig, når jeg var rundt 9 år. Jeg var ikke akkurat den mest sosialt aggressive av meg, og tilbragte mye tid på eventyr (også kalt "loketur") i skog og mark. Idet jeg rundet et mosegrodd dødt tre på en slik loketur, fikk jeg øye på noe som rørte på seg et par meter unna. Jeg frøs til, og det samme gjorde den, og vi ble stående i noe som virket som en halvtime, men sikkert bare var et snaut minutt, og stirre på hverandre. Jeg visste ikke hva for slags dyr det var da, men opplevelsen preget meg veldig, for det skjedde i skumringen, og utflytende skygger og former gjorde det hele ganske surrealistisk (Jeg har hatt noen andre viltopplevelser både før og etter, men denne var noe helt for seg selv). Etter denne korte stirrekonkurransen kastet den seg rundt og lugget avgårde med en lodden bylt av et eller annet slag i kjeften. Jeg ble sittende der ganske lenge etterpå, helt til lyset holdt på å forsvinne helt, og like før jeg bestemte meg for at jeg måtte komme meg hjem før det ble for seint så jeg den igjen. Veeeldig forsiktig nærmet den seg, og den kan ikke ha vært lenger unna enn tre meter før jeg ikke lenger klarte å imitere en stein, og den pilte avsted igjen.
Jeg vil ikke si at jeg hadde noen spirituell kontakt med den eller noe slikt, men den veldig vare nyskjerrigheten var noe jeg identifiserte meg med, og den ble fort mitt favorittdyr så og si.
Når jeg oppdaget furry fandomen var jeg på et helt annet sted i livet (fremmedgjort på skolen osv osv), og jeg kom fram til scalien Sarrukh (navnet er en noe obskur Forgotten Realms referanse). Denne tuataraen var nok ikke noe tungt overveid valg, og ble gjort stort sett fordi jeg ville meg så langt vekk fra den miserable skolen jeg gikk på, og andre trekk resultert av en noe utfrika livsstil som nok ikke er ehm... veldig passende å utbrodere her, la oss bare si at jeg følte jeg var treg, kaldblodig, og med et godt opparbeidet panser mot utenomverden.
Seinere, når jeg endelig kom meg ut av den perioden i livet, var det så mange negative trekk knyttet opp i ham at jeg bestemte meg for å skifte -sona og begrave fortidens spøkelser med ham. Og etterhvert som hodet klarnet, og drømmene kom tilbake, kom jeg i hug opplevelsen min med måren, og min nåværende fursona tredde fram, klar for å forsiktig snuse på omverdenen igjen!
Så langt har han ikke noen navn, eller noen spenstige farger og markeringer, for jeg er elendig på slikt, hehe.
e. Urk, wall of text, men jeg har saktens aldri før klart å definere hvorfor jeg har endt opp med det jeg har i dag, noe som har blitt pinefullt tydelig når jeg blir spurt, og jeg ikke klarer å stotre fram noe annet enn... ...eh