Tilknytningsproblemer

[Trina]

Har noen lidd, eller lider av det?

Eller jeg føler at jeg har slitt litt med det etter videregående. Husker jeg alltid har vært vant til at det har eksistert klassekamerater eller venner siden da jeg var barn å være ilag med. Men etter det så har venner jeg har kjent gått mer eller mindre på universitet mens jeg henger litt etter, og da har jeg mistet meste parten av kontakten med dem. Og de er mest på facebook som jeg ikke er fan av. Så føler at jeg ikke har noen å prate eller henge ilag fysisk eller direkte med. Selv om jeg ser greia at noen liker å være for seg selv. Jeg er vel en av dem som hater det. Men så har jeg akseptert rollen mer nå, fordi jeg innser at slikt er livet noen ganger. Men lurer på hva dere syns?

[Woofi]

Går andre året på videregående, og har noen venner som jeg enkelte ganger helst vil holde meg unna. Mange ganger foretrekker jeg å bare sitte alene istedenfor å snakke med folk. Er ikke fordi jeg hater å være sosial (kanskje litt det også) men har lite lyst til å henge med en som flere ganger snakker dritt om musikksmaken min og om furries etc, men som fortsatt forventer at jeg skal være hans beste venn, virker hvertfall sånn. Foretrekker egentlig de vennene jeg har på skype, som jeg klarer å være meg selv med når jeg snakker. Har også prøvd å slutte å ha kontakt med de fleste vennene jeg hadde på ungdomsskolen av samme grunn.

I dunno

[//Jehuty]

Hei,

Jeg vet ikke helt om jeg forsto riktig, meeen here goes..

Min erfaring er at når en går på skole så er det alltid et minimum av sosialisering i skolens regi. Det er vel ofte en naturlig del av et klassemiljø. Videregående og høyere utdanning er kanskje mer varierende avhengig av miljøet en havner i, og hvordan man forholder seg til det. Nøkkelverset er kanskje at man må ta mer ansvar for å vedlikeholde kontakten med de man har blitt kjent med.

Har man bodd mange steder, gått på mange forskjellige skoler i forbindelse med f. Eks flytting, kan det bli vanskelig å slå rot. Å pleie vennskap er en ren energikilde for enkelte, men er mer krevende for andre. Uansett tror jeg alltid en vil oppleve det som sunt, selv om det kan være vanskelig å være den som tar initiativet.

Istedenfor å gå analytisk til verks og tenke på alle individ og miljøfaktorer som påvirker en selv og de rundt (en egen vitenskap..), tror jeg et godt utgangspunkt er å være seg selv, og ha et åpent sinn. Da kommer mye av seg selv, og en blir å omgi seg med mennesker som trives med deg for den du er. Mye ordner seg selv er mitt inntrykk.

De som kjenner meg veit at jeg ofte trenger et spark i ræva for å ta kontakt med andre. F. Eks er det alltid lettere for meg når jeg bor for meg selv og ensomheten presser på.. Så denne formaningen var vel i grunn helst myntet på meg selv..

[Six]

Jeg stoler så vidt på folk etter en god del ting som har skjedd i mitt liv, så skal en del til for å bli ordentlig venn med meg.

I tilleg sliter jeg med å gå inn for å få venner selv, i og med at jeg ikke stoler på at folk. I tilleg er de fleste jeg møter på egen hånd på for eksempel skole eller jobb veldig glade i å plage meg, komme med vitser eller andre ting som triggrer negative følelser, i tilleg til en følelse av å være utrygg.

Det begynner som regel ikke sånn, de fleste gjør situasjonen sånn selv. Det kommer ann på førsteintrykk, hvordan de uttaler seg offentlig og på nett, og hvilke historier og rykter jeg hører fra andre. I tilleg har det mye å si hvordan de snakker til meg. Om jeg får en følelse av at de tror de er over meg på noe sett, slutter jeg av vennskapet der og da. Om de er ekkel mot meg, så blir det no more. Om folk går i mot det jeg har sakt om grenser og triggre, så er det stopp right there. Jeg orker ikke bruke tid på folk som bare får fram dumme følelser i meg.

Et vist kriterie jeg ser etter, er om jeg føler meg trygg i nærvære med dem. Føler jeg meg trygg og inkludert, så er det et godt vennskap. Om jeg blir utelatt, sett ned på, plagd for ting jeg liker for eksempel, så orker jeg ikke bruke min tid på dem. Jeg gir meg som regel F i om det er køddeplaging eller ikke, om det får fram en seriøs og negativ følelse i meg hvor jeg blir sint, lei meg eller føler meg utrygg, så orker jeg ikke mer.

Det kan nevnes at jeg har en tendens til å gi spesifike folk tusenvis av sjanser, hvor jeg prøver å jobbe med saken for å fikse det, istede for å gi opp på dem... Men noen folk føler jeg ikke at jeg orker å bruke tid på.

Men sånn er det bare :p jeg er nok ikke så skummel som det jeg skriver kanskje får frem, og jeg prøver å bli et bedre menneske dag for dag. Men når folk ikke respekterer meg, så respekterer jeg dem absolutt ikke tilbake.

edit: alt above betyr ikke at jeg ikke har venner, for det har jeg c: og jeg snakker med alle nesten vær eneste dag. Noen av dem er jeg så god venn med at jeg ikke en gang trenger å snakke med dem vær dag, fordi vi er like gode venner uansett hvor lang tid det er mellom vi ser værandre.

Ellers har jeg bekjente, og de tar som regel heller kontakt med meg enn omvendt, hvis det skulle være noe. Med bekjent tenker jeg klassekamerater, i og med at de er 3 år yngre og langt ute av min venne-league. lol :p..

[Trina]

Generelt så føler jeg at jeg blir skyvd bort fordi jeg ikke er slik eller slik. Men jeg må nok anta at folk har sine interesser og prioriteringer når det kommer til venner. Men var interesant å høre deres meninger om det, om det er noe dere mener jeg bør ta hensyn til så skal jeg prøve å bli bedre på det ^^

[Ulvi Yuitza]

Tja, ting er ikke like greit. Som meg selv, så hadde jeg ikke noe særlig mye venner på videregående skole. Brukte og være mer aktiv på å parte når jeg var et barn. Men ble bedt om å tie stille. Så nå til dags har jeg store sosiale vansker nok til å skaffe venner. Så man kan føle seg bedre å være alene enn å ha noen som ikke liker eller viser interesser for det man har. Som meg selv: Video Spill, Anime, Rolig classic musikk fra 1940, skrekk filmer, osv. Mens folk snakker om politikk eller annet som jeg har mistet kunnskapen med.

Flyttet ut 3 ganger, for å prøve meg med barnehage og butikk. Men folkene som jeg møter bare flyter bort, som alt det som har skjedd er bare et minne. Har vanskeligheter med å stole på folk pga episoder som har skjedd med livet, men viser mye empati om ting som skjer her i verden. Vært med på å oppmuntre folk, og ikke fått det samme tilbake. Og det har sakte endret meg til å gi mindre oppmerksomhet til folk som har det dårligere. Ved frykt til å bli behandlet dårlig tilbake når man har alerede hjulpet noen. Det kan høres rart ut, ikke sant?

Spesielt nå som jeg har forandret meg gjennom årene, så har jeg litt håp at noen kan forstå hvordan jeg har det, og hvordan jeg hilser på andre folk. Er ikke en stor party person for å være ærlig Er nok en av de kjedeligste personene som kan komme over, med mindre noen har det samme interessen. Har selv opplevd å ha vært med på en privat furmeet. Gjør ikke noe annet enn å sitte og være stille, og drikke. Så jeg snakker ikke så mye, siden noe plager meg fremdeles. Men tvinger meg selv til å bli med, for å forbedre selvtilliten.

Så rett og slett, så kan jeg si at det er forskjellig for alle, hvordan man har opplevd situasjonen til å bli forandret til noe bedre eller negativt. Liker og være litt alene selv. Men ikke for lenge. Det kan skape emosjonelle følelser av lengsel vis det varer for lenge... s: